søndag 2. februar 2014

-Så det var sant det du skrev på facebook?!

Det er noe nydelig med å bli stående i gangen hos gode naboer i et kvarter fordi de muntlig kommenterer mine facebook-statuser fra de siste to uker. Det mener jeg oppriktig, ikke sarkasme i det hele tatt.

For selv om man er særdeles sosial med tastaturet og noterer seg hvem som trykker liker, så er det ekstra hyggelig og mer hjertelig når noen ansikt til ansikt ønsker å formidle at de moret seg over noe jeg publiserte.





-Ha ha, så det var sant det du skrev om han på Sats?
-Ja, alt jeg skriver er sant....nesten helt. Jeg finner jo ikke på sånne ting som det der!

Så følger en lengre dialog med utveksling av observasjoner av muskuløse menn i singletter, som er glade i kroppene sine og ikke er flaue over å vise det.





-Og det du skrev om de ungdommene på bussen, finnes de i virkeligheten?
-Ja, selvfølgelig! Og så kan jeg gjenfortelle mer av samtalen enn det det var plass til på nettet, utbrodere og etterligne.


Jeg blir små-erta av venner, familie og kollegaer for at jeg er så online. Er det noe rart til da? Det er jo en hurra meg fin inngangsport til småprat! IRL, assa.

For det er fortsatt viktigst å være sosial på den tradisjonelle måten. Jeg har ikke glemt det.





Jeg har danske venner også.



Men hurra for et godt hjelpemiddel facebook er når det kommer til å holde kontakten med folk i andre landsdeler eller verdensdeler. Folk du vil ha i livet ditt. Mennesker som betyr noe, de som er verdt å spare på.

Da jeg er vårdag i 1991 sto gråtkvalt utenfor en folkehøyskole og tok farvel med de menneskene som hadde utgjort hele samfunnet mitt det siste året, da hadde det vært trøst i å ha hatt facebook. Vissheten og tryggheten om at vi fortsatt ville ha jevnlig kontakt. 

På den annen side; At noen du trodde du ikke kunne leve uten, viste seg etter hvert å  være noen du helt fint kunne leve uten, kunne vi få sjansen til å oppdage i 1991. Det hadde vi ikke skjønt om vi hadde hatt facebook antagelig.

Dagens ungdommer som avslutter studier, starter studier, flytter fra hjemtraktene osv, kan fortsatt holde kontakten. Om de vil, da.

Så kan vi fortsette å slenge ut statuser som vi deretter kan diskutere videre. Sånn i gangen hos naboen.

Strålende!


Elisabeth




6 kommentarer:

  1. Hahahah :=) Nå angret jeg et sekund på at jeg ikke har Facebook lenger - og på at jeg ikke er din FB-venn. Men bare et sekund. ;)

    Jeg tenker som så at de som vil ha meg i livet sitt, de prøver litt hardere enn å bare gi opp om de ikke finner meg på Facebook. Ok så går jeg glipp av ganske mye sladder og info, men da må JEG også anstrenge meg litt mer for å følge opp de JEG vil ha i mitt liv. Og det har jeg blitt flinkere til. Jeg har blitt mye flinkere til å sende en sms eller en mail og til å møtes IRL og DET savnet jeg i livet mitt etter at Facebook dukket opp. Det er også mye mer å snakke om når vi møtes, fordi ikke alle vet alt fra før og kan si "ja det så jeg på FB."

    Jeg har dog ikke problemer med å forstå at folk liker FB. Jeg liker FB jeg også. :)


    KLEM!

    SvarSlett
  2. :) Når det gjelder Fb så tenker jeg litt sånn at skal du først være på Fb, så får du jommen meg legge ut noe av og til. Jeg sletter jevnlig de som i løpet av et år ikke har lagt ut så mye som et pip. En fb venn som deg må jo være gull verdt - du underholder jo for hele bunten :)

    SvarSlett
  3. Ha ha, jeg legger jo ikke ut så mye på facebook. Men oppdager mye av det samme når det gjelder det jeg skriver på bloggen. Nå er det flere kollegaer som leser bloggen, og jeg får stadig kommentarer.

    SvarSlett
  4. Ååå nå kjente jeg at jeg hadde veldig lyst til å bli facebookvennen din! Eller egentlig IRL-vennen din - for du får meg til å smile og le, og det skikkelig ofte faktisk!
    Strålende YEYEYE!

    SvarSlett

Kult, du har trykka på "kommentarknappen"! Du skal vel ikke bare lese hva andre har skrevet, vel? Håper ikke det.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...